Trondheim sentrum – sentrum for hva?

To personer sitter med ryggen mot kamera ved kanalen i Trondheim sentrum. Vi ser Solsiden i bakgrunnen. Foto.
Trondheim sentrum må være sentrum for ulike mennesker som bruker og oppfatter byen ulikt, mener sosiolog Aksel Tjora. Foto: Lena Knutli

Følg Aksel Tjora på Twitter:

@bartolomeus

Vi opplever en stadig tilbakevendende diskusjon om utvikling av Trondheim sentrum, hvor handelsnæringens svartmalere og miljøpakkens skrytepaver kan synes å utgjøre to ytterpunkter for beskrivelse av tingenes tilstand.

På den ene siden deprimeres handelsnæringen av lavere vekst enn det de har bestemt seg for at må forventes. Kjøpesenteretableringer og mangel på parkeringsplasser får skylda. På den andre siden hauser miljørettede planleggere opp sin egen suksess for å skape en by som er mindre preget av biler og parkering og mer preget av sykler og fotgjengere. Selvfølgelig er begge disse virkelighetsbeskrivelsene reelle, i den forstand at de er resultat av ulike verdisett og posisjoner knyttet til hva Midtbyen skal være.

Avhengig av hvilken posisjon vi har og hvilke interesser vi skal ivareta, ser vi Trondheim sentrum fra ulike ståsteder.

Oppfattelsen av sentrum

I sosiologien snakker vi om at mennesker oppfatter virkeligheten forskjellig, og at hver enkelt persons virkelighetsoppfattelse oppstår ut fra egen biografi (knyttet til oppvekst og familie, opprinnelse, språk, kulturell tilhørighet), sosiale situasjon (som sosialt nettverk, arbeid, økonomi og bosituasjon) og kommunikasjon i det daglige (både gjennom medier, internett og samtaler).

Hver virkelighetsoppfattelse er å betrakte som reell og betydningsfull, ifølge det såkalte Thomasteoremet, som peker på at det mennesker oppfatter som virkelig, er virkelig i sine konsekvenser. Dersom man oppfatter (for eksempel via mediene) at Trondheim sentrum er på nedadgående for shoppingformål, vil man heller dra til et av kjøpesentrene utenfor byen for å handle.

Når mange tenker denne samme tanken (for eksempel påvirket av næringens jevnlige surmuling i Adressa), får vi en slags selvoppfyllende profeti, hvor handel i sentrum vokser mindre enn ved kjøpesentrene i randsonen. Vi kan også få en lignende positiv effekt, ved at eksempelvis fortellinger om ny mathall, nye hjemmebryggerier og planer om park og liv rundt nye Adressa-bygget, skaper en idé om at det skjer mye spennende i Midtbyen.

Man blir nysgjerrig og tar turen, og bidrar ved egen tilstedeværelse til mer folkeliv. Dette er en grunnleggende sosiologisk (såkalt sosialkonstruktivistisk) forståelse av det sosiale livet i byen, som kan forklare enkelte effekter og deres omfang, og som også kan peke på mulighetene som ligger i å skape positive fortellinger.

Endringen av sentrum

Mye av diskusjonen omkring Trondheim sentrum er knyttet til utvikling, og betraktninger av hva som har vært, hva som er, og hva som vil eller kan komme. Meningene er mange om endringene, men vi kan slå fast ut fra statistikk at byen domineres langt mer av kaféer, restauranter og andre uteplasser enn tidligere, og at langt flere konkurrenter innenfor shoppingsegmentet har vokst fram i randsonene.

Men oppfattelsen av sentrum endres også ut fra individuell livssituasjon. Da jeg i årene 1986–1991 var student ved NTH, var min tilværelse fysisk begrenset til Gløshaugen, Studentersamfundet, Café 3B, Filmklubben (Nova) og hybelen. Senere var jeg storbruker av byen, med familielørdager på Nordre og med kaffe og kake på Ni Muser, og etter hvert som regelmessig gjest på Credo Bar.

Gjennom ulike perioder i livet til hver enkelt av oss endrer sentrum mening. Dersom vi forutsetter at dette gjelder alle som bor i Trondheim over mange år, er byen å betrakte som kilde til mange ulike oppfatninger til enhver tid.

Sentrum som kilde til opplevelser

Debatten om Midtbyen tar ofte utgangspunkt i tanken om en slags identitet eller funksjon: Skal Trondheim sentrum først og fremst være et handelssentrum? Eller skal det være en historisk attraksjon og en turist- og pilgrimsmagnet, eller kanskje en arena for ulike kulturelle arrangementer? Hva med Trondheim som en kreativ og innovasjonsrettet kunnskapsby? Eller skal sentrum rett og slett være et sosialt nav i Trøndelag, hvor beboende og besøkende i alle aldre bidrar til et folkeliv som er interessant i seg selv?

Svaret blir, slik jeg ser det i lys av diskusjonen over, ja på alle spørsmål. Trondheim sentrum er et sentrum for så mange ting, samtidig, for ulike mennesker, som bruker og oppfatter byen ulikt. Man kan derfor ikke forestille seg én identitet for byen Trondheim (eller sentrum), men heller at byen har ulike betydninger for ulike brukere av den, og at dette endrer seg over tid for hver enkelt av oss som har et forhold til byen.

Framtidens sentrum

Inspirert av den amerikanske sosiologen Mark Granovetters ”terskelteori” bør vi heller være opptatt av om det er enkelte ”grupper” av trondheimsfolk som ikke har et forhold til Midtbyen, men som med små endringer kunne få det. Og om vi kan trigge et positivt sosialt moment mot et mer levende sentrum ved å få disse til byen først, deretter andre grupper som trenger litt mer skubbing, og senere dem som er enda tregere men ikke uten Midtby-interesse.

Da gjelder det å skape spennende elementer i sentrum og utvikle fortellingene om disse.

Skap familiebyen ved å utvikle lekeplasser, parker og muséer, samt ved boligutvikling som ikke bare er regulert ved marked! Skap handelsbyen ved å la uavhengige aktører (og ikke bare kjeder) få levelige leievilkår i de beste gatene! Skap kunnskapsbyen ved å utvikle framtidens Dragvoll i eksisterende bygg og nye muligheter på Leuthenhaven og Kalvskinnet, og vis fram hele NTNU/HiST der folk er! Skap tenåringsbyen ved skatepark på torvet! Skap miljøbyen ved å stenge gater for biler og sett i gang med utvikling av bybane! Skap en mer leken by ved å la kunstnere og innovatører boltre seg ved pop-up-aktiviteter i byrom og lokaler som står tomme!

Alt dette er mulig, men bare dersom kunnskap, kreativitet og framtidsrettet klarsyn får råde mer enn kortsiktige økonomiske hensyn.

Share

Publisert under: