På feltarbeid blant indianere i Peru

Marisel Torres står smilende i ei elv, men vann til anklene. Foto.
Marisel Torres er masterstudent ved Sosialantropologisk institutt, NTNU. Hun skal nå tilbringe seks måneder blant indianere i Peru. Nylig mottok hun et stipend for prosjektet sitt.

Stipend til masterprosjekt

Marisel Torres mottok nylig Howell-stipendet fra Norsk antropologisk forening for prosjektet sitt.

I begrunnelsen for tildelingen står det:

Torres skal gjøre feltarbeid i en Asháninka-landsby i Peru og vil studere hvordan asháninkaenes kosmologi endres i møtes med oljeutvinning, elektrisitetstilgang og veiutbygging. Prosjektet er krevende, men er godt planlagt og fremstår som gjennomførbart.

Torress har gode språkkunnskaper og har allerede knyttet kontakter som vil være nyttige for å sikre innpass i landsbyen. Torress viser solide evner til å tenke refleksivt rundt sine metodiske valg og funderer i tillegg prosjektet godt i eksisterende forskning og relevant teori. Komitéen ønsker Torress lykke til!

Det hele begynte med at jeg sommeren 2015 satt på stranda og leste Anders Kroghs bok «Med jaguarens kraft» – om reisen hans til Iquitos og Amazonas, der han endte opp med å tilbringe ett år med urfolket matsesene.

Jeg var på denne tida fortsatt usikker på om jeg skulle ta masterprogrammet i sosialantropologi eller ikke. Tanken på å forske på hvordan mennesker fungerer i det sosiale liv og de relasjonene vi har med hverandre og det som omgir oss, og muligheten til å tilbringe seks måneder på feltarbeid i Amazonas, gjorde at jeg bestemte meg for å ta sjansen.

Etter et søk på nettet fant jeg fram til Liv Haug, en norsk misjonær som har bodd i Peru i over 40 år. Gjennom mailutveksling kom vi fram til at Comunidad Nativa de Pucharini ville være et bra sted for meg å være. Så da bestemte jeg meg for det.

Indianerne mistet jord og natur

De første seks månedene i 2016 skulle tilbringes blant ashaninka-indianerne i landsbyen Pucharini i Selva Central, i den vestlige utkanten av Amazonas i Peru.

Landsbyen Pucharini ligger rett ved hovedveien Carretera Marginal de la Selva, som begynte å komme på plass sent på 70- og tidlig på 80-tallet. Med veien kom også tusenvis av tilflyttere, og dermed mistet ashaninka-indianerne mye jord og natur.

Jungelen som en gang eksisterte i Pucharini, har nå forsvunnet. Den direkte og fysiske kontakten med naturen er ikke den samme som før. Ashaninka-indianerne har ikke tilgang til hverken jakt eller storfiske lenger. Antropologisk sett har de mistet «kroppen som praksis» i naturen. Relasjonsbyggingen er brutt.

Med hovedveien har også landsbyen fått tilgang til elektrisitet, hvilket bringer «moderniteten» nærmere. Elektrisiteten i landsbyen er ikke mer enn ti år gammel, og ungdommene husker natten da lyset kom.

Marisel Torres jobber i en jungel. Foto.
Marisel deltar i dagliglivet i landsbyen.

Ashaninka-indianernes kosmologi eller verdenssyn, altså forståelsen av hvordan verden fungerer og menneskets plass i den, omhandler en animert og levende «natur». Ettersom natur var alt som omringet dem før hovedveien og tilflytterne kom, gir det mening at alle mytene deres handler om dyr og natur.

Bor hos ulike familier

Men hva nå, når den direkte og konstante kontakten er brutt? Jeg stiller derfor spørsmålet: Vil konsekvensene av Carretera Marginal skape en distanse mellom ashaninka-indianerne og «natur», og hvilken betydning vil det har for deres kosmologi og livssyn som ashaninka? Det er dette jeg vil forske på, og derfor har prosjektet mitt fått tittelen «Ashaninkas kosmologi og natur i møte med Carretera Marginal de la Selva».

Da jeg først ankom Pucharini, ble jeg overrasket over hvor mye større og «moderne» det var. Jeg må likevel tåle flaggermus som besøker meg om natten, og jeg må gå på do der «badet» er omringet av bambusrør.

Armadillo. Foto.
Eksotisk dyreliv.

Jeg bestemte meg for å bo hos forskjellige familier, slik at jeg lettere blir en del av hverdagen og får flere perspektiver. Jeg spør og graver om ashaninka-indianernes relasjon til naturen, jeg lever slik de gjør, jeg spiser det jeg får servert (selv om det er en armadillo), jeg lærer deres verden å kjenne og å se den fra deres perspektiv.

For å forstå ashaninkaenes kosmologi bedre, har jeg hittil fokusert på ashaninka-myter, og det er fortryllende å høre på – enten det handler om en bestefar som ble til en tiger da han ble gammel, eller ei jente som ble forvandlet til en sommerfugl. Til og med fjærene til Store Ørn som spiste mennesker ble forvandlet til små ørner som eksisterer i dag. Det er historier om havfruer i elva og kjempe-maur som angriper under en solformørkelse.

«Naturen vet hva du føler, den vet hva du tenker. Det er merkelig, Marisel». Selv ikke kakerlakken som kryper på veggen bak meg klarer å forstyrre de historiene jeg blir fortalt.

Nå trenger de penger til alt

Hytter i landsby. Foto.
Byggingen av en motorvei har ført til store endringer i landsbyen.

Det er på ingen måte lett å bytte fra det velkjente og trygge til det mindre kjente og usikre. Heldigvis er vi mennesker flinke til å tilpasse oss, og på en eller annen måte har mine dager i Pucharini blitt hverdager. For meg personlig bunner prosjektet i ren nysgjerrighet, men jeg begynner å forstå at forskning på ashaninka-indianernes kosmologi og de eksterne faktorene som kan true den, også kan bety noe for andre indianergrupper som eksisterer i Amazonas.

«Før var det en mengde dyr her, vi manglet ingenting. Vi var rike. Men nå trenger vi penger til alt». Hovedveien har gjort det vanskeligere for indianerne å overleve, å leve slik som før. Så hva med de andre indianergruppene i Amazonas? Hva med ansvaret vi har når vi invaderer områdene deres og deres verdenssyn?

Selv om prosjektet er krevende, selv om jeg blir sprø av lite alenetid og alle kryp, så vet jeg at dette blir en opplevelse for livet, og jeg gleder meg til å se hva mer antropolog-livet vil bringe.

Tenk at alt begynte med en bok. Forhåpentligvis vil det også en dag ende med en.

Share

Publisert under: