Lærere må skape kunnskap

Lektorstudent snakker med elev i et klasserom. Foto.
Grunnlaget for den nye læreren som skaper av kunnskap, må legges allerede i lærerutdanningen, skriver Thomas Dahl. Foto: Guro Kulset Merakerås

Forskning på universitetsskoler

Det EU-finansierte prosjektet Professional Teacher Education through University School (PROTEUS), som NTNU koordinerer, skal utforske nye måter å utforme lærerutdanningen på. Arbeidet skal gi fremtidens lærere grunnlaget for å være aktive kunnskapere.

NTNUs nye universitetsskolemodell skal holdes opp mot modellene til universiteter i seks andre land.

På denne måten skal vi skape kunnskap som kan bidra til å utvikle lærerutdanningen i Europa slik at den møter behovet for et samfunn hvor kunnskap ikke er statisk eller «ready made», men dynamisk og «in action».

Nærbilde av gutt med briller som gjør grimase. Foto.

Den siste store skolereformen i Norge, Kunnskapsløftet, var en respons på industrisamfunnets svanesang. Det som stortingsmeldingen Kultur for læring kalte en ny tid, var en forskyvning fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet.

Begrepet det postindustrielle samfunnet ble lansert på 1960-tallet og ble kjent gjennom den amerikanske sosiologen Daniel Bells bok The coming of the post-industrial society fra 1973. Det Bell der beskrev, var kunnskapssamfunnets komme, over 30 år før norsk utdanningspolitikk tok det inn over seg. Bell lanserte ikke industrisamfunnets død, men hevdet at utdanning og kunnskap ville bli den dominerende produktivkraft i framtiden.

Lærere må også lære

I kunnskapssamfunnet er kunnskap den viktigste verdiskaperen, også for industriell virksomhet. Derfor innebærer kunnskapssamfunnet en kontinuerlig kunnskapsutvikling.

Skolen i industrisamfunnet skulle gi eleven den kunnskapen hun eller han trengte for å fungere på en god måte i samfunnet på både kort og lang sikt. I kunnskapssamfunnet kan ikke denne kunnskapen enkelt defineres, fordi den hele tiden er i utvikling. Kunnskapen av i går trenger ikke å være relevant i morgen. Mens industrisamfunnet var koblet opp mot et statisk syn på kunnskap, er kunnskap i kunnskapssamfunnet forstått dynamisk.

For å håndtere denne utfordringen, pekte stortingsmeldingen Kultur for læring på behovet for livslang læring, slik også EU i sin utdanningspolitikk hadde gjort i lang tid. I motsetning til lærerne i industrisamfunnet, kan ikke lærerne i kunnskapssamfunnet bare være formidlere av kunnskap. De må, som det heter i sentrale EU-dokumenter, «teach to learn».

Hvordan sikre «teach to learn»? Kultur for læring hevdet at lærere også må lære. Ikke bare må de kunne ta til seg ny kunnskap for formidling til elevene. De må lære hvordan de skal utvikle egen praksis. I EU-sammenheng snakkes det i dag om teacher competence building som en livslang læringsprosess. Lærere, som elever, må lære å lære.

Jublende mennesker under åpningen av NTNUs første universitetsskoler. Foto.
Gjennom et nytt prosjekt, som NTNU koordinerer, skal det forskes på universitetsskoler og lærerutdanning. Bildet er tatt under åpningen av NTNUs første universitetsskoler høsten 2015. Foto: Thor Nilsen

Lærere som kunnskapere

Hva innebærer det å lære å lære? Og hvilken kunnskap skal man tilegne seg i læringsprosessen? Her må vi gå et skritt lenger enn det læringssynet som implisitt ligger i Kunnskapsløftet. Selv om Kunnskapsløftet tok inn over seg endringen av kunnskapens rolle i samfunnet, så ikke reformen at lærings- og kunnskapssynet de fremmet kan tilskrives industrisamfunnet.

Kunnskap ble sett på som en «assett» – altså et omsetningsmiddel eller en vare. Kunnskapsløftet fokuserer på resultatet av læringsprosessen: kunnskapen – og ikke selve prosessen: læring.

Å lære å lære er å kunne frambringe, skape eller produsere kunnskap – for seg selv eller andre. Med det dynamiske synet på kunnskap som kunnskapssamfunnet kan sies å innebære, kan ikke kunnskap betraktes som statisk. Kunnskap er ikke gitt, men må skapes. Den må sees på som verdiskapende, som Bell viste – ikke bare i økonomisk henseende, men også for den enkeltes og samfunnets kulturelle og sosiale utvikling.

Læring i kunnskapssamfunnets skole er å skape kunnskap i interaksjon med andre, med elever, lærere og teknologi – i det store nettverket som skolens interessenter utgjør. Læreren må betraktes som en skaper av kunnskap, en kunnskaper, i et større sosialt, kulturelt, teknisk og materielt nettverk – ikke som en kunnskapsformidler.

Lærerutdanningen legger grunnlaget

I industrisamfunnet hadde forskning en særskilt posisjon som kunnskaper. I kunnskapssamfunnet nærmer læreren seg forskeren. Læreren må være i besittelse av metoder som gjør at hun eller han kan produsere ny kunnskap sammen med andre, det være seg elever eller andre lærere.

Til forskjell fra forskningens kunnskapsproduksjon, som gjerne skjer innenfor strenge metodiske krav og avgrensinger, skal læreren skape kunnskap i skolen og gjøre den levende der. Å la forskningen styre undervisningen blir feil, siden det nettopp vil legge bånd på denne skapende virksomheten. Samtidig blir forskning om skolen, undervisning og lærernes praksis mer viktig, fordi den frambringer kunnskap som lærerne kan spille på i sin egen kunnskaping og i utvikling av egen undervisningspraksis.

Læreren som skaper av kunnskap i nettverk med andre innebærer en annen type ferdighet hos lærer enn den hvor læreren var en kunnskapsbærer og kunnskapsformidler, og ikke en kunnskaper. Når EU etterspør new teacher competences eller new teacher professionalism, vil denne ferdigheten være det nye. Vi vet ikke i dag hva denne ferdigheten er og hvordan den skal skapes. Det er imidlertid klart at allerede i lærerutdanningen må grunnlaget for den legges.

 

Share

Publisert under: