Hvordan påvirker religion og tro helsa vår?

Smilende jente og eldre dame hygger seg i en stue. Foto.
Kunnskap om forholdet mellom tro og helse er relevant for mennesker i alle faser i livet, fra 5-åringen som undres over hvorfor man ble til, til 95-åringen som vet at en snart skal avslutte livet og som bærer på mange bekymringer og tanker rundt denne erkjennelsen. Foto: Lena Knutli

Siden 1990-tallet har religionspsykologi vekket interessen til norske forskere. Dette lille området innenfor psykologien spenner ut i mange retninger, og omfatter studier av forholdet mellom mennesker, religion og livssyn, samt spørsmål om hvordan religionen virker på individ- og gruppenivå.

Mennesker kan bruke religion på en måte som virker nedbrytende på helsa, men religion og livssyn kan også bidra til økt optimisme, livskvalitet og velvære for veldig mange i ulike situasjoner i livet. Siden det er gjennomført svært få studier på dette i Norge, er det særskilt interessant å undersøke om religion og livssyn er relatert til nordmenns helse på samme måte som vi finner i andre kulturer.

I min doktorgradsavhandling med tittelen «Religiousness – associations to existential well-being and social support in a secular Norwegian context» stiller jeg noen av spørsmålene som forskere har vært opptatt av.

  • Opplever religiøse mennesker i større grad sosial støtte enn de som ikke er religiøse?
  • Er det slik at denne sammenhengen varierer avhengig av alder, kjønn og nivå av berikelse av livssyn?
  • Er bruken av religiøse mestringsstrategier relatert til eksistensielt velvære?

Her er det viktig å fremheve at et livssyn kan sees som et overordnet begrep, og rommer både humanistiske livssyn og religiøse livssyn hvor troen på Gud/guder står sentralt.

Er religion og livssyn viktig for opplevelsen av sosial støtte?

I litteraturen ser vi at sammenhengen mellom religiøsitet og helse ofte forklares gjennom at religiøsiteten fremmer sosial støtte. Dette er en vanlig påstand som i mindre grad har vært undersøkt vitenskapelig.

Resultatene fra avhandlingen min viser ulike mønstre av sammenhenger mellom religiøsitet og sosial støtte for mennesker i ulike aldre. Blant eldre (60-75 år) ser vi at de som ikke er religiøse, opplever mer sosial støtte enn de som er religiøse. Det fremheves likevel at de som opplever at livssyn er viktig og berikende, utenfor en religiøs ramme, rapporterer den høyeste graden av opplevd sosial støtte.

Et slags motsatt mønster fant vi for den yngre gruppen i alderen 18-39 år, hvor religiøse menn opplevde både mer emosjonell støtte og praktisk hjelp sammenlignet med ikke-religiøse menn. Dette kan få oss til å undre om religiøsiteten kan ha en spesiell funksjon for yngre menn, hvor de i motsetning til kvinner finner sosial støtte på langt færre arenaer?

Faktisk så viser resultatene at for menn er kirkegang forbundet med eksistensielt velvære. Denne sammenhengen finner vi ikke hos kvinner. Disse mønstrene må undersøkes nærmere, hvis vi skal få en mer inngående oversikt over ulik betydning og funksjon av religiøsitet for kvinner og menn.

Kirkegjengere synger salmer. Foto.
Kun fem prosent av den norske befolkningen går i kirka hver uke, men det betyr ikke at religion ikke er viktig for folk. Foto: Christian Roar Pedersen

Gud er en kilde til velvære for syke og friske

I tråd med internasjonale studier viser resultatene fra avhandlingen at såkalte positive religiøse mestringsstrategier er forbundet med økt eksistensielt velvære. Dette betyr at en opplevelse av Gud som en støttende partner, og som en kilde til kjærlighet og omsorg, er forbundet med det å se livet sitt som meningsfullt og tilfredsstillende, og som noe som utvikles i en positiv retning.

På en annen side finner vi at såkalte negative mestringsstrategier, der man opplever Gud som straffende eller ser seg selv som et syndig menneske, var forbundet med mindre velvære. Det samme mønsteret av positive og negative religiøse mestringsstrategier fant vi både blant personer med og uten langvarig og funksjonsnedsettende fysisk eller psykisk sykdom – men sammenhengene mellom de ulike mestringsstrategiene og velvære var sterkere for personer med langvarig sykdom.

Hva skal vi med denne kunnskapen?

Selv om Norge er en av de mest sekulære nasjonene i verden, hvor kun fem prosent av befolkningen går i kirken ukentlig, betyr ikke det at religion og livssyn ikke er viktig for folk. Om vi for eksempel undersøker troen på Gud eller høyere makter, eller i hvilken grad folk støtter seg på Gud i vanskelige situasjoner, finner vi positive svar fra omtrent halvparten av den norske befolkningen.

Å øke kunnskapen om sammenhengen mellom livssyn og helse er viktig av flere årsaker, og er relevant for ulike kontekster. På et overordnet plan er det viktig for videre teoriutvikling i psykologien generelt og i religionspsykologien spesielt. Det kan synes nokså paradoksalt at et domene som religion og livssyn, som for en del mennesker representerer selve kjernen i fortolkning av eksistensielle spørsmål om livet, vies mindre oppmerksomhet innenfor mental helse og i klinisk behandling.

Økt kunnskap om sammenhengen mellom religion, livssyn og helse aktualiserer dette temaet, noe som også bidrar til å videreutvikle forståelse av hva religion og livssyn er, samt det språket vi bruker for å snakke om det. Dette vil være relevant for mennesker i alle faser i livet, fra 5-åringen som undres over hvorfor man ble til, til 95-åringen som vet at en snart skal avslutte livet og som bærer på mange bekymringer og tanker rundt denne erkjennelsen.

Om religion og åndelighet, eller livssyn generelt, kan være en faktor til god helse og livskvalitet, og en kilde til meningsdannelse, kan det derfor i mange sammenhenger være viktig å synliggjøre disse mekanismene. Dette gjelder både for enkeltpersoner, men også for helse- og omsorgssektoren i møte med mennesker.

Share

Publisert under: