Hvilke kvalifikasjoner trenger de faglige lederne?

papirmenn i ring

Dekan Marit Reitan er opptatt av hvilke kvalifikasjoner ledere i akademia trenger.

   Marit Reitan

NTNU sluttfører i løpet av juni en omfattende prosess med rekruttering av ledere på alle nivåer i organisasjonen. Siste del av prosessen gjelder de mer enn 40 lederne som nå skal ansettes på instituttnivå. Den faglige aktiviteten ved universitetet foregår her, og instituttet er derfor det viktigste nivået for utøvelse av ledelse.

Spørsmål rundt hvilke kvalifikasjoner ledere i universitets- og høgskolesektoren trenger debatteres både innenfor og utenfor akademia. Som ansvarlig for rekrutteringsprosessene for sju av disse lederstillingene ved NTNU har jeg gjort meg noen tanker som jeg mener bør ha generell relevans. Hva slags lederutfordringer står universitetene overfor, og hvilke egenskaper er de viktigste for å fylle rollen som faglig leder på instituttnivå?

Instituttlederens viktigste rolle er å legge forholdene til rette for at den enkelte medarbeider kan gjøre en best mulig jobb når det gjelder forskning og undervisning. Universitetet har svært høyt kompetente og selvstendige medarbeidere. Instituttleder skal se både den enkelte medarbeider og den samlede faglige aktiviteten og bidra til at alle får utnyttet sitt potensial best mulig.

Kollektive arbeidsformer

Arbeidsmåter i akademia er i endring, og utviklingen går i retning mer kollektive arbeidsformer. Dette gjelder både forskning og undervisning. Tverrfaglighet, prosjektarbeid og nye undervisningsformer krever fokus på helheten i studieprogrammene. Dette må skje på tvers av den enkelte forelesers undervisning og emne.

Virkemiddelbruken innenfor forskningen går i retning flerfaglighet og prosjektorganisering i store satsinger. Samtidig legges det vekt på eliteorienterte konkurranser som betinger målrettet utvikling av den enkelte medarbeider. Alt dette krever oppmerksomhet fra en faglig leder, evne til å legge til rette for vitenskapelig ansatte og til å bygge en kollektiv kultur innenfor og på tvers av fag og organisatoriske grenser. Instituttleder må derfor spille en rolle som fasilitator og kulturbygger.

Faglige ledere må ivareta den kompleksiteten som ligger i å fortolke og iverksette universitetets samfunnsoppdrag og sikre den akademiske friheten som kjerneverdi. Universitetet blir stilt overfor ulike – og i flere tilfeller konkurrerende – krav.

Universitetet skal være en kritisk og demokratisk samfunnsaktør som bidrar til forskningsbasert kunnskap om overordnede forutsetninger for samfunnsutviklingen. Samtidig skal universitetet ivareta samfunnets behov for kunnskap som er mer instrumentell og anvendbar, for eksempel knyttet til profesjonsutøvelse og nyskaping for å omstille samfunnet i en mer bærekraftig retning.

Krysspress for instituttledere

Krysspresset mellom ulike deler av universitetets samfunnsoppdrag har blitt større som følge av mer politisk styring. Kravene til ledere har blitt flere, og ikke minst gjelder dette instituttlederne. De har ansvar for strategiske prioriteringer knyttet til forskning og utdanning som påvirker den enkelte ansatte. De har også ansvar for å legitimere og synliggjøre fagets berettigelse i offentligheten.

De faglige lederne ved universitetet må bidra til å forvalte universitetets grunnbevilgning og administrative ressurser til beste for kjernevirksomheten. Universitetene blir, som resten av offentlig sektor, stilt over for krav om effektivisering for å legitimere bruken av fellesskapets ressurser.

For å sikre riktig ressursbruk i forhold til universitetets mål må lederne ha kompetanse og reell mulighet til å styre administrasjonen og pengestrømmene. Ressursene skal brukes til administrative støttetjenester som bygger opp under forskning og utdanning og ikke til en utvikling drevet av administrative logikker.

Flere og flere av institusjonene innenfor akademia (blant dem NTNU) har innført et system med enhetlig ledelse. Dette innebærer at de faglige lederne også leder administrasjonen på alle nivåer. Jeg mener at denne modellen bidrar til å styrke den faglige styringen av administrasjon og til ressursbruk mer på universitetets egne premisser. Denne modellen betinger at vi rekrutterer ledere som har kompetanse til, og som ser betydningen, også av å lede administrasjonen.

Fremme bredden av samfunnsoppdraget

Hvordan skal så universitetet sikre seg at det får ledere som fyller disse kravene? I den universitetspolitiske debatten har spørsmålet om lederrekruttering først og fremst blitt diskutert som et spørsmål om en skal ha valgte eller ansatte ledere. Samtidig har det blitt uttrykt en bekymring om at ansatte ledere vil føre til mindre akademisk frihet og et demokratisk underskudd. Jeg tror denne bekymringen er overdrevet. Samtidig mener jeg at innfallsvinkelen til diskusjonen er feil.

Den akademiske friheten er sikret gjennom lovverket, og grad av autonomi for universitetet er først og fremst en konsekvens av politiske rammebetingelser som for eksempel inntektsfordelingsmodell, tildelingsbrev fra Kunnskapsdepartementet og NOKUTs rolle som tilsynsorgan.

Handlingsrommet for den faglige ledelsen påvirkes mer av denne politiske styringen enn av om lederne er ansatt eller valgt. Jeg mener også at betingelsene for å være en demokratisk leder ikke nødvendigvis er knyttet til den måten lederen rekrutteres på, men til hvilken kompetanse han eller hun har til å utøve demokratisk lederskap gjennom kommunikasjon og evne til å lede medvirkningsprosesser. Demokratisk ledelse er essensielt i en hver kunnskapsorganisasjon, og et helt sentralt kvalifikasjonskrav i den lederrekrutteringen som vi nå gjør ved NTNU.

Faglige ledere ved universitetet skal, som jeg har pekt på i dette innlegget, fylle mange og ulike roller. Universitetene må være seg sitt ansvar bevisst og rekruttere ledere som bidrar til å fremme hele bredden i akademias samfunnsoppdrag.

Innlegget ble først publisert i Khrono

Share

Publisert under: