Hva er bærekraftig bruk av natur?

Landskap og spredt bebyggelse ved Repparfjorden i lav kveldssol.
Spørsmålet om sjødeponi av gruveavfall i Repparfjorden, en vernet laksefjord i Vest-Finnmark, har skapt mye debatt. Hvor intensivt kan vi utnytte og endre naturen uten at vi fratar framtidige generasjoner tilgang på de samme naturgodene? spør NTNU-professor Gunnar Austrheim. Foto: Helene Lind Jensen/Natur og ungdom

NTNU Bærekraft

Symbol

NTNU Bærekraft er ett av NTNUs fire tematiske satsingsområder for perioden 2014–2023.

NTNU Bærekraft har åtte forskningsområder:

  • institusjonelle rammebetingelser
  • bærekraftig by- og regionutvikling
  • biologisk mangfold og økosystemtjenester
  • miljø- og bærekraftanalyser
  • IKT som muliggjørende teknologi
  • etiske perspektiver
  • bærekraftig design og bedriftsmodeller
  • arealbruk

Les mer på NTNU Bærekrafts nettside: www.ntnu.no/barekraft

Følg NTNU Bærekraft på Twitter: @SustainNTNU

Ny handlingsplan for naturmangfold gir bærekraftforskningen store utfordringer.

Like før utgangen av 2015 fikk vi en ny handlingsplan for naturmangfold i Norge. Stortingsmelding 14 «Natur for livet» er regjeringens melding til Stortinget om hvilke utfordringer vi står overfor, og hvordan vi skal løse disse for å ta vare på naturgrunnlaget.

Et helt kapittel i meldingen er viet bærekraftig bruk og god tilstand i naturen. Regjeringen har mål om å klargjøre hva som menes med god økologisk tilstand i norske økosystemer basert på vitenskapelige og etterprøvbare kriterier innen utgangen av 2017. Innen 2020 skal forvaltningen for en god tilstand i naturen være på plass.

God tilstand i natur: et spørsmål om tålegrenser

Ønsket om å definere bærekraftig bruk av natur er på alle måter overmodent. Siden Gro Harlem Brundtland satte bærekraft på dagsordenen i 1987, har vi fått en rekke ulike handlingsplaner der målet har vært en bærekraftig bruk av norsk natur. Vi har mål om

  • en bærekraftig utvikling som sikrer bevaring av biologisk mangfold
  • et bærekraftig landbruk
  • bærekraftig beitebruk i utmark
  • at matproduksjon fra land og sjø basert på bærekraftig bruk av våre nasjonale ressurser utgjør et fundament for matsikkerheten

Planene har likevel sagt lite om hvor terskelen ligger for overbeiting, overfiske, tettheter av oppdrettsfisk, utbredelse av fremmede arter, utbygging og inngrep i natur. Hvor intensivt kan vi utnytte og endre naturen uten at vi fratar framtidige generasjoner tilgang på de samme naturgodene?

Stort sett all natur i Norge i dag er påvirket eller brukt av mennesker. Dette gjelder også verneområdene som ofte beites av husdyr og ville beitedyr. Mesteparten av dette utmarksarealet er semi-naturlig, altså områder der menneskelig påvirkning tilsynelatende er fraværende. Utbygging av fornybar energi (vindkraft, vannkraft og bioenergi) og veier og regulering av rovdyr og beitedyr endrer likevel naturtilstanden og gir diskusjoner om hvordan utmarka skal se ut, med eller uten gjengroing, veier, møller og master, og hvilke dyr og planter som skal ha tilhold der.

Inngrep som bebyggelse og jord-, skog- og havbruk har i større grad endret den opprinnelige naturen og de naturgoder som intakte økosystem gir. Jord-, skog- og havbruk betyr et menneskelig fotavtrykk som vi vanskelig kan unngå for å dekke våre primære behov. En kommersiell produksjon av mat betyr jo nødvendigvis produksjon av et fåtall arter framfor mangfoldet. Likevel er det en kontinuerlig diskusjon om hvor bærekraftig denne naturbruken er fordi næringene setter fotavtrykk utenfor fiskemerd, jord og skogteig. Hvor går grensene for et bærekraftig jord-, skog- og havbruk?

De nye bærekraftmålene fra FN, som ble vedtatt i oktober 2015, slår fast at sosial og økonomisk utvikling må skje innenfor miljømessige akseptable rammer. Miljøkrav og økologisk bærekraft må ligge i bunn. Globalt sett viser flere studier at miljøkravene er brutt. I følge en artikkel i Science er planetens tålegrenser brutt både for tap av biomangfold og overgjødsling (med nitrogen og fosfor), mens mange andre viktige elementer for et godt miljø er vurdert som usikre.  Mye tyder på at miljøtilstanden på mange områder er bedre i Norge. Dette betyr at vi har muligheten til å definere mål og iverksette tiltak før tålegrensene er brutt. Vi må forebygge den dårlige tilstanden og handle før pasienten har blitt syk.

Tilstandsvurderinger av natur: hvorfor og hvordan?

Gjennom medlemskapet i EUs vanndirektiv har vi i Norge praktisert tilstandsvurderinger av vann og vassdrag de siste fem årene. Mange steder har det gitt effekter. Trondheim kommune har for eksempel lagt klare planer om forbedring av vannkvaliteten i flere bekker og elver som ble vurdert som dårlig. Gjentatte tilstandsvurderinger gir noe så sjelden som gode miljønyheter; vannkvaliteten er bedret for flere elver og bekker fordi tilstandsvurderingene følges opp med forvaltningstiltak.

I EU har man også gjort dette for verneverdige naturtyper gjennom det såkalte habitatdirektivet, som Norge ikke har signert. Det er derfor mye erfaring å hente fra andre europeiske land på dette området. Her er tilstandsvurderinger basert på kontinuerlige overvåking av en rekke miljøparametere for å besvare spørsmål som:

  • Hva er status for biologisk mangfold?
  • Hvilke naturgoder får vi?
  • Hvilke økologiske funksjoner er ivaretatt?

Storbritannia, som har god kunnskap om tilstanden og som samtidig har satt mål for hva som menes med god tilstand, opplever også forbedringer på tross av høy befolkningstetthet og stort press på natur.

Definisjon av bærekraftig bruk er samtidig langt mer enn en øvelse for biologene. God tilstand er i stor grad et verdispørsmål. Der skogbrukeren ser en velutviklet granskog, ser miljøverneren en artsfattig monokultur. Og selv om vi kjenner de negative effektene; hvor mye lakselus, rømminger og medisinbruk kan vi akseptere fra oppdrettsnæringen? Hvilke miljøparametere, hvilke naturgoder og naturskader skal inngå i en tilstandsvurdering, og hvordan skal vi veie disse opp mot hverandre når vi gjør opp totalregnskapet?

Bærekraftforskning for en bedre verden

Handlingsplanen for naturmangfold gir derfor forskningsmiljøene utfordringer innenfor flere fagområder. Det handler ikke bare om å vise hvordan menneskeskapte drivkrefter påvirker miljøtilstanden i norsk natur. Vel så viktig er det å undersøke hvilke rammer vi har for sosial og økonomisk utvikling i norsk natur. Hvilke veier for en bærekraftig samfunnsutvikling ser vi for oss, hvilke samfunnsendringer er nødvendige for å nå våre mål om god tilstand i naturen? Og hvordan kan samfunnet respondere på miljøproblemene der skaden allerede har skjedd, sosialt, økonomisk og teknologisk?

I løpet av de siste tiår har bærekraft etablert seg som et eget forskningsfelt med ambisjoner om å svare på disse spørsmålene. Tverrvitenskapelige sentre med en kultur for å jobbe med sammensatte problemer har poppet opp på universiteter og forskningsinstitusjoner. De nye bærekraftmålene fra FN gir omforente visjoner for hvordan samfunnet bør utvikles miljømessig, sosialt og økonomisk og hvilken kunnskap vi trenger. NTNU som institusjon rommer den faglige bredden for å levere denne kunnskapen.

Gjennom tematisk satsning på bærekraft gir dette muligheten til å forstå og endre samfunnsutvikling innenfor naturens tålegrenser. På denne måten kan NTNU skape kunnskap for en bedre verden.

Share

Publisert under:

3 kommentarer til “Hva er bærekraftig bruk av natur?”

  1. Pingback: Blogginnlegg: Hva er bærekraftig bruk av natur? | CEBES

  2. Jon Arne Strand

    Hva med økologisk dyrket mat? Jeg har forstått at dette ikke er løsningen for å mette en hel verden. Økologisk dyrking er ikke så bærekraftig som jeg har trodd. Det er skuffende at kunstgjødsel skal være det som fører til at alle mennesker på jorda får mat. Jeg skriver noe om det i dette innlegget:

    http://friute.no/okologisk-dyrking-er-ikke-baerekraftig/

    1. Isabel

      Hei,
      jeg nettopp leste din artikkel Jon Arne, veldig interessant!
      Men jeg synes at grunnen for din argumentasjon ligger ikke i spørsmålet «økologisk eller ikke?» men i spørsmålet om «hva spiser vi?».
      Det er en forskjell i bærekraftighet mellom kjøtt og frukt/grønt.
      Det er absolutt mulig å forsyne hele verden med økologiske grønnsaker, men ikke med økologisk kjøtt (f eks for det bruker mye mer plass).
      Også bør vi avslutte med å spise mat som er ikke lokal eller trenger masse ressurser.
      Din artikkel er veldig interessant, men gjelder kun med antakelsen at vi forsette med den aktuelle livstilen (masse kjøtt og høy import av matvarer).
      Om vi avslutter med disse skadelige vaner, da kan økologisk jordbruk forsyne oss alle og det blir bedre for verden i lang sikt.
      :-)
      Korriger meg om jeg er feil eller mister noe!

Comments are closed.