Forstyrrelser som produktiv kraft i barnehagen

To barnehagebarn på disse. Foto.
Forstyrrelser i pedagogisk arbeid har virkninger utover de konkrete hendelsene. Foto: Alexander Klanderud, Kongsvinger kommune
Doktorgradsavhandling:
Ann Sofi Larsen forsvarte 5. juni 2015 sin doktorgradsavhandling ved Norsk senter for barneforskning, NTNU. Avhandlingen har tittelen Forstyrrelsers paradoksale kraft – en studie om hvordan forstyrrelser kan virke produktivt i pedagogisk arbeid i barnehagen.

I min doktorgradsavhendling argumenterer jeg for at forstyrrelser i pedagogisk arbeid kan destabilisere, forskyve og forandre tenkning og praksiser. Forstyrrelser lager noen vibrasjoner i institusjonene: en permanent uro, som ikke skal eller lar seg slukke, og hvor barnehagens personale ikke kan slå seg til ro med vurderingene og beslutningene som gjøres.

Interessen for forstyrrelser som tema kom ganske tidlig i forskningsprosessen. Jeg ble oppmerksom på at barnehagepersonalets refleksjoner, og deres drøftinger av praksis, ofte kom i stand på bakgrunn av hendelser hvor ikke alt gikk som forventet. En av førskolelærerne jeg snakket med uttrykte det slik:

… det er så lett å snakke om mangfold, det forskjellige, så kommer det noe i praksishverdagen som utfordrer deg litt, så glemmer du det.

Med førskolelærerens utsagn i bakhodet la jeg merke til at det som i praksishverdagen utfordret litt, kunne være situasjoner hvor barn ga voksne motstand i forhold til voksenplanlagte aktiviteter, situasjoner hvor grenser ble utfordret og hvor det som kunne ses som normalt og riktig å gjøre, ble utfordret.

Tenkning og praksiser settes i bevegelse

At livet i barnehagen tar andre veier enn det som er forespeilet eller forventet på forhånd, er ikke oppsiktsvekkende. Barnehagens mangfoldige, uforutsigbare og pulserende liv sørger for at hverdagen hele tiden tar nye og uante retninger. Likevel var det to aspekter ved forstyrrelser som jeg ble nysgjerrig på.

Det ene var at forstyrrelser i pedagogisk arbeid utfordrer og setter personalet i situasjoner hvor de må gjøre noen vurderinger og ta noen beslutninger. De må handle «klokt», samtidig som det ikke er innlysende hva det å handle «klokt» kan handle om.

Det andre var at personalet brukte slike situasjoner som utgangspunkt for videre samtaler. Disse to aspektene gjorde meg oppmerksom på at forstyrrelser i pedagogisk arbeid har virkninger utover de konkrete hendelsene. Forstyrrelser skaper både engasjement, usikkerhet, tvil og motstand og setter tenkning og praksiser i bevegelse.

Vurderinger og beslutninger

Tvil, usikkerhet og nøling, er for tiden ikke noe som bejubles eller løftes frem som vesentlige sider ved pedagogisk arbeid. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, argumenterer jeg for at noe går tapt hvis vi lar være å stille spørsmål om hva som kan tilsløres ved ikke å rette oppmerksomheten mot hva forstyrrelser i pedagogisk arbeid kan gjøre.

Avhandlingen er dermed også et tilsvar på en økt etterspørsel etter evidensbasert forskning hvor kontroll, forutsigbarhet og nytteperspektiv settes på den barnehagepolitiske dagsorden.
I arbeidet med å problematisere ønske om entydighet, forutsigbarhet og kontroll, lener jeg meg til den franske filosofen Jacques Derrida (1930-2004).

Derrida arbeidet gjennomgående med å yte motstand mot forestillinger om at mening, eller forståelse, kan representeres i form av definerte begrep eller sikker og riktig kunnskap. Hans arbeid kan bidra til å kaste lys over paradokser knyttet til det å gjøre vurderinger og ta beslutninger i pedagogisk arbeid i barnehagen.

Dilemmaer og motsetninger

Med Derrida ble jeg oppmerksom på hva mer. Poenget er at hva mer kommer i skyggen, dersom ideen om jakten på sannheter, forutsigbarhet og kontroll blir styrende. I en artikkel skriver Patthi Lather om dette paradokset:

«To make the thought possible, one occupies the place of the impossible. »

I forskningsprosessen vil dette innebære at det jeg skriver frem som «funn» og kunnskapsbidrag også befinner seg innenfor det Derrida kritiserer og yter motstand mot. Noe av det paradoksale er at i det jeg skriver frem tanker og mulige forståelser, opptar jeg samtidig rommet for hva mer: for det uforutsette og for det som mulige forståelser samtidig tilslører.

Og i denne aporien, i situasjonen hvor jeg stilles overfor dilemmaer, paradokser og motsetninger, må jeg likevel agere!

Barn på cirka to år leker barfot på vei i sola. Foto.
Hverdagen i barnehagen tar hele tiden tar nye og uante retninger. Foto: Lena Knutli

Forskjeller tilsløres

Forstyrrelser har kraft til å produsere gjentagelser i den forstand at personalet fortsetter å gi hendelser oppmerksomhet gjennom videre samtaler og refleksjoner.

I lys av Derrida ligger det alltid meningsforskjeller, forskyvninger og forandringer i gjentagelser. Utfordringene er imidlertid å bli oppmerksom på hva mer – hva mer enn det som umiddelbart er synlig.

Barnehagepersonalet opplever dette som et krevende, intenst og utfordrende arbeid. Samtidig gir de utrykk for at det også er et energiskapende, riktig og viktig arbeid. I et barnehagefelt som arbeider for å anerkjenne kompleksiteter og mangfold, er dette arbeidet en vesentlig del av personalets ansvar, fordi det bidrar med å yte motstand mot forhold som forsøker å redusere det komplekse ved barns liv og ved pedagogisk arbeid.

Ved ikke å rette oppmerksomheten mot forstyrrelser, kan forskjeller og det mangetydige tilsløres. Det som det på forhånd ikke er mulig å se for seg: det uforutsigbare, det unike og det singulære.

Produktiv kraft i arbeidet

Kanskje går det an å si at det er en fare for at mellomrommene, pausene, stoppene, og muligheten for tap av mening, forspilles hvis vi ikke gir oppmerksomhet til forstyrrelser i pedagogisk arbeid. Å risikere mulighetene for tap av mening, vil i lys av Derrida, handle om etikk, rettferdighet og ansvar.

Det vil også handle om å utvide feltet for pedagogisk handling og å åpne opp noen dører som gir muligheter for å skape nye og andre forståelser, men fortsatt uten å sette et endelig punktum.

Forstyrrelser vil alltid allerede virke som en bevegelig, produktiv kraft i det pedagogiske arbeidet. En kraft som skaper paradokser og dilemmaer i det uendelige. Det tar aldri slutt, det går aldri opp.

Personalet kommer heller ikke utenom, men stilles til ansvar for å respondere og å gi oppmerksomhet til det som alltid allerede virker, det som er i bevegelse, det som forskyver, forandrer og yter motstand.

Share

Publisert under: