En hyllest til veilederen

Studenter i forelesningssal. Foto.
Dette blogginnlegget, signert Jørgen Flor, er en hyllest til vitenskapelig ansatte som prioriterer veiledning av studenter. Foto: Kim Ramberghaug

Følg Jørgen Flor på Twitter:

@jorgenflor

Norske studenter er sulteforet på professorkontakt og pedagogisk tilbakemelding. Noen mener dette fører til psykisk uhelse så vel som dårligere karakterer. Hva innebærer så et godt veilederforhold? Hva kjennetegner en god mentor?

Det finnes vitenskapelig debatt om betydningen av veiledning. Denne gang lar jeg personlige historier trumfe forskningen; jeg er nemlig overbevist om at veiledning er viktig. Universitetet er et sted hvor man utvikler redskaper til å finne, bearbeide og evaluere informasjon. Kall gjerne redskapet kritisk sans. Det innebærer kanskje mer selvutvikling enn kunnskapservervelse, og jeg tror det er et særdeles vanskelig prosjekt å gjennomføre alene.

Vi trenger noen som kan guide, utfordre, rettlede, instruere og korrigere oss. Gjøre oss i stand til å ta bedre valg, se perspektiver vi ikke hadde tenkt på, og min absolutte favoritt: hjelpe oss å lære av feilene vi kommer til å gjøre.

– Min veileder var nesten alltid tilgjengelig

Tidligere har jeg skrevet om psykologistudenter som knapt vet hvor instituttet deres ligger. Kanskje har de kun deltatt i store plenumforelesninger og har aldri hatt en eneste veileder. Slik hadde jeg det i fire år som student ved årsstudiet i psykologi og opplevde en akademiske isolasjon jeg unner ingen.

Tenk om en arbeidstaker ikke møter sjefen sin på tre år. Tenk på studenter som ikke prater med foreleseren på tre år. Er det rart 60 prosent ikke fullfører på normert tid?

Det mangler kontakt mellom studenter og vitenskapelig ansatte. Dette påvirker læringsutbytte og generell trivsel. Jeg tror, i likhet med sosiolog Aksel Tjora ved NTNU, en kaffe med professoren hadde hjulpet, og spurte på sosiale medier etter andres erfaringer. Hva kjennetegner gode veiledere? Fortell om en god veileder du har hatt eller har!

Blant de mange svarene jeg fikk, utpekte noen tema seg:

  • tillit
  • tilgjengelighet
  • tydelighet
  • tilbakemeldinger

Overraskende mange beskrev veilederen som en viktig person i livene sine, akademisk så vel som personlig.

– Han ga gode tilbakemeldinger som det var lov å være åpent uenig i

Fem semester før tiden var jeg ivrig på å komme i gang med hovedoppgaven min. Jeg skulle forklare psykodynamiske forsvarsmekanismer ut i fra et evolusjonspsykologisk perspektiv, intet mindre. Fremdeles tror jeg ideen kunne blitt liv laga, men det viktige her er ikke mitt temavalg, men hvordan et slikt ambisiøst prosjekt ble møtt av min veileder.

Jeg kunne blitt avfeid som naiv og overambisiøs. I stedet fikk jeg entusiasme og nysgjerrighet, oppmuntring og engasjement. Med stor iver fortsatte jeg å lese bøker fra evolusjonspsykologer og freudianere, hundrevis av sider – på bekostning av pensum jeg nok egentlig burde lest. I dag ligger prosjektet nederst i en skuff. Fordi jeg ble møtt der jeg var, med entusiasme og oppmuntring, har jeg imidlertid lært mye. Om forskning, hypoteser, avgrensning og motivasjon. Jeg er ikke desillusjonert, men kan nå nærme meg hovedoppgaven på ny og med gode erfaringer i bagasjen.

Min erfaring er ikke unik. «Min veileder tillot meg å tilnærme meg psykologi og terapi på mine egne premisser» skriver en annen. Dette er jo prinsipper vi kjenner fra pasientbehandling , fra barneoppdragelse. Fra Søren Kierkegaard:

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der”

Foreleser snakker til studenter i en forelesningssal. Foto.
Jørgen Flor mener det mangler kontakt mellom studenter og vitenskapelig ansatte. Foto: Kim Ramberghaug

Mine gode veiledere har kombinert presisjon og fokus, med tid til digresjoner og spørsmål som ikke nødvendigvis er direkte relatert til arbeidet. Jeg har fått beskrivelser av andre gode veiledere som «Gir meg romslighet» og hvor «Alt var lov å snakke om, stille spørsmål rundt». Det bør være høyt under taket, og min erfaring er at uenighet ofte er stimulerende. God veiledning skjer ikke i strenge hierarkier med tabuer og ikke-tema. For blivende psykologer kan veiledning bli mer enn teknisk drøfting av saker, og i blant ligner det nesten terapi.

Det viktigste verktøyet psykologen har er en selv. Som en av tilbakemeldingene jeg fikk, poengterer: «Fordi man selv er det viktigste verktøyet, så er fokus på relasjon og egne bidrag ofte viktigere enn hvordan man «løser» saken».

Veiledningen må da handle om de mer personlige og nære forhold. For mange psykologer har veilederen hatt avgjørende betydning for hvilken vei man har valgt i arbeidslivet, og kanskje veivalg i personlige spørsmål også.

– Han tilpasset veiledningen til vårt faglige nivå

Som lærer i videregående skole har jeg på meg veiledningshatten i blant. I begynnelsen av hvert skoleår inviterer jeg elevene til å banke på kontordøren min, skulle det være noe de har lyst til å diskutere. Få benytter anledningen. Jeg minner dem på det, men ingen kommer. Situasjonen er lik for mang en førsteamanuensis og professor.

Det er ikke rart at de vegrer seg. Monologiske forelesninger oppmuntrer ikke til dialog. Hvor mange forelesere inviterer til diskusjon på kontoret? Hva får de igjen for det? Jeg mistenker at studentkontakt ikke premieres så godt i universitetenes lønnssystem. Det er ekstremt ressurskrevende med en-til-en kontakt, og spesielt på lavere grad hvor antallet studenter er høyt. Spørsmålet er om det ikke er minst like ressurskrevende når flertallet ikke følger normal progresjon.

Det er viktig å hylle de som sjenerøst forplikter seg til å hjelpe studenter med å navigere i teori og hypotese. Verdsette de som lar døren stå åpen, selv når studentene uteblir. Være takknemlig for at noen fremdeles setter studenter foran publikasjonspoeng.

Takk alle dere som utrettelig gjør nettopp dette, og god sommer!

Share

Publisert under: