Barns velferd i velstandssamfunnet

Barnehender som holder sommerfugl. Foto.
De økonomiske og sosiale forskjellen mellom andelen som er fattige i Norge og majoriteten øker. Foto: Lena Knutli
Gjesteforelesning om barns velferd:

Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU har invitert barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne til å holde en gjesteforelesning på NTNU.

  • Hva de viktigste velferdsutfordringer for barn og unge i Norge er i dag?
  • Hvordan regjeringen ser for seg at de best kan løse disse

Her finner du mer informasjon om forelesningen.

De nordiske landene er kjent for sine velferdsmodeller og sine relativt små inntekts- og formueforskjeller, sammenliknet både med Europa og resten av verden. Vi har lav arbeidsledighet og stor tillit til at staten vil oss vel, noe som gir høg tverrpolitisk oppslutning om skatteinnkreving og omfordeling.

Dette betyr også at majoriteten av barn og unge som vokser opp i Norge, har det veldig bra sammenliknet med barn og unge i resten av verden. Vi har gratis helsekontroll, universell barnetrygdordning, gode svangerskapspermisjonsordninger, lovfestet rett til barnehageplass, og gratis utdanning for å nevne noe.

Men vil det vare? La oss ha dette spørsmålet i bakhodet når resten av denne teksten leses.

Fattigdom og marginalisering

Alle barn og unge i Norge har det jo ikke bra, og dessverre er det slik at selv om absolutt fattigdom globalt sett reduseres, er den relative andelen barn som vokser opp med risiko for fattigdom eller alvorlig materiell deprivasjon, eller som lever i et hushold der de voksne har svak kopling til arbeidsmarkedet, økende i Europa.

I følge Eurostat er omlag 30 prosent av barn og unge under 18 år i denne risikogruppen – mens det i Norden ligger på +/- 15 prosent. Opplevelsen av å være annerledes blir ofte større når majoriteten har det godt, enn om alle er like fattige.

Vi vet at fattigdom øker sjansene for sosial eksklusjon og marginalisering. Dårlig økonomi, sosial eksklusjon eller marginalisering medfører oftere ulemper for den enkelte, av typen dårligere helse, lavere sosial deltakelse, lavere selvbilde og kortere levealder. På samfunnsnivå gir fattigdom og eksklusjon ofte økte kostnader på sikt gjennom økt behov for trygde-, helse- og sosiale ordninger og liten eller ingen personskattinngang.

Sosiale ulikheter

De økonomiske og sosiale forskjellen mellom andelen som er fattige i Norge og majoriteten øker. Om denne trenden får utvikle seg, er det god grunn til å anta at de sosiale og helsemessige forskjellene vil øke, at boligsegregeringen vil øke og at en økende andel mennesker vil oppleve seg marginalisert og delvis på utsiden av det bestående samfunn.

Videre vet vi at andelen som faller ut av videregående opplæring øker, noe som ikke bare gir disse ungdommene mindre tilhørighet til sin egen aldersgruppe, men også redusert sannsynlighet for å komme i lønnet arbeid på sikt i et stadig mer presset arbeidsmarked. De helsemessige konsekvenser av frafallsproblematikken er lite studert i Norge, men forskningen som finnes, viser at andelen med selvrapportert dårlig helse er betydelig større i denne gruppen enn i gruppen som fullfører videregående skole.

Vi vet at en trygg og god barndom øker sannsynligheten for å få en god start på voksenlivet. Ikke alle foreldre er i stand til å gi barna sine dette, til tross for gode intensjoner og ønsker. Å gjøre alle foreldre så gode som mulig gjennom offentlig støtte og tiltak i lokalmiljøet, kan være gode investeringer for oss alle.

Alle barn blir heller ikke født med tilstrekkelig håndbagasje til at de vil klare seg selv uten livslang støtte og hjelp. Også disse barna har ressurser de kan bidra med i fellesskapet og en rett til å delta i fellesskapet på egne premisser. Får de det?

Barn på flukt

I dag står Norge sammen med resten av Europa overfor en ny situasjon: migrasjonsstrømmen inn i Europa. Vi opplever i disse dager den største humanitære katastrofe i etterkrigstida utløst gjennom krig og konflikter.

Vi får daglige påfyll via media av fortellinger og illustrasjoner om asylsøkere vi ikke helt er forberedt på hvordan vi skal ta imot. Blant disse asylsøkerne er det en stor andel mindreårige – det vil si barn og unge.

I oktober 2015 foreslo regjeringen å øke tilskuddet til enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. Det er viktig. Men vi hører noe mindre om hva som gjøres for å finne igjen det antallet av de mindreårige asylsøkerne som forsvinner fra asylmottak uten at vi vet hvor de blir av.

En kan spørre seg hvor mange andre barn og unge i Norge som vi ville latt forsvinne uten offentlig etterforskning og innsyn i hva som har skjedd?

NTNU og barns velferd

Så, hvordan jobber vi ved Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU med disse problemstillingene?

Vi driver flerfaglig forskning med, om og for utsatte barn og unge. Vi forsker særskilt på barn med ulike typer funksjonsnedsettelser, barn som pårørende, barn i asylmottak og barn på flukt, barnevern og inklusjons- og eksklusjonsproblematikk særlig rettet mot barnehager og skoler.

Sist men ikke minst forsker vi på helsefremming og livskvalitet for barn og unge. Forskergruppen består av sosiologer, psykologer, helsevitere, sosialt arbeid-kandidater, filosofer og medisinere. Det betyr at vi opererer i skjæringspunktet mellom helse- og sosialfag.

Undervisningsmessig har vi egne fordypningsemner i barn og velferd generelt, og rettet mot ulike grupper av barn og unges velferd. I tillegg avlegger en stor andel av våre doktorgradskandidater sine grader innenfor barn- og velferdsproblematikk. Våre ansatte er involvert både i nasjonale og internasjonale nettverk på området.

Når NTNU nå skal fusjonere med tre høgskoler, får vi en unik mulighet til å koble fagmiljøer som jobber med barn og unges helse og velferd enda bedre sammen organisatorisk.

Share

Publisert under: